Kan virksomheter øke prisen for allerede inngåtte avtaler?

I denne artikkelen skrev vi litt om hvordan flere virksomheter med relativt få og enkle kontraktuelle tiltak kan redusere egen risiko for forhold som tradisjonelt ikke har vært problemområder tidligere.

Et særlig spørsmål vi gjentatte ganger har fått, og som ikke besvares i den forrige artikkelen, er spørsmålet om leverandører, selgere og tjenesteytere som følge av ekstraordinære omstendigheter kan øke egne priser som følge av at egne kostnader øker betydelig i perioden etter avtaleinngåelse, men før levering. Et beslektet spørsmål er om det vil være grunnlag for å kreve KPI-justering dersom dette ikke er avtalt på forhånd.

Den første presiseringen er at man ikke kan påberope en normal force majeure-klausul som grunnlag for prisøkning. Force majeure-klausuler omhandler i sin alminnelighet kun en rett til å kreve utsatt leveringstid uten erstatningsansvar ved upåregnelige hindringer utenfor selgerens kontroll. En slik rett for selgeren følger også av kjøpsloven § 27 første ledd dersom ingenting er avtalt, likevel ikke ved forbrukerkjøp.

Et spørsmål vi ofte får er om det er en tilsvarende regel som gir selger rett til å øke egne priser dersom det foreligger ekstraordinære og upåregnelige forhold utenfor selgerens kontroll som kan gi grunnlag for å kreve et høyere salgsvederlag eller en KPI-justering på langsiktige avtaler.

Rettspraksis har satt opp som utgangspunkt at hver part skal bære risiko for egne forutsetninger - og er nærmest til å bære eventuelle tap som følge av disse. I realiteten innebærer dette for leverandøren at vedkommende, dersom ingenting er avtalt, kun har to svært vanskelige rettslige grunnlag å nå frem med:

• Man kan hevde at en synlig forutsetning for kontraktsinngåelsen ikke lengre er til stede, og at en etter en nærmere rimelighetsvurdering kan kreve kontraktsrevisjon.
• Man kan hevde at avtalen er urimelig etter avtaleloven § 36.

Det er kun et par avgjørelser i norsk rettshistorie som har latt slike anførsler nå frem.

Dette innebærer at ved inngåelse av avtaler med levering langt frem i tid, eller ved langsiktige avtaler, kan selger innta mekanismer som sørger for at hele kostnadsøkningen ikke velter over på selger, som kan eliminere hele inntjeningsgrunnlaget for avtalen.

Slike mekanismer kan for eksempel være å innta en ordinær KPI-justeringsklausul, der avtalt vederlag kan justeres fra en dato som følger av kontrakten. Alternativt kan leverandøren, dersom han vet at visse komponenter/varer er utsatt for prisendringer, innta en klausul som går ut på at tilfeller der en gitt varepris øker med mer enn en viss prosent så skal denne prisøkningen fordeles mellom partene etter en viss brøk.

For leverandører med underleverandører i utlandet, kan tilsvarende klausuler inntas om valutaendringer i kronekurs mot den valutaen som benyttes ved kjøp fra utlandet dersom leverandøren ikke har en egen valutasikringsavtale.

Det er viktig at leverandører og selgere, særlig innenfor risikoutsatte bransjer, har gjort disse vurderingene i forkant av inngåelse av større og gjerne langsiktige avtaler.